Og vi måtte ha funnet opp Jesus.
Du tror kanskje jeg prøver å nedvurdere den kristne tradisjonelle overlevering. Så absolutt ikke. Dette er ikke ironi (som det pleier å være fra denne kanten) eller tøys. Jeg mener dypt alvorlig at Påskens budskap er det viktigste av alle. Påsken handler om – tilgivelse! Den handler like så mye om å ta imot tilgivelse som å tilgi selv.
Jesu lidelseshistorie blir ekstra levende for oss i disse dager. For meg blir historien en fortelling om Gud, om Guds kjærlighet, om hans offer og hans tilgivelse.
Jeg er ikke så opptatt av navn, merkelapper, teologiske detaljer eller historiske fakta. Sånn sett spiller det mindre rolle om du kaller ham Jesus, Jesús, Iæsus eller Ioshwa. Det er heller ikke avgjørende hvorvidt du har kunnskap om Israels historie, den historiske personen Jesus fra Nasaret, eller stedet Golgata ved Jerusalem.
Hva du mener om dette eller hint, eller hvaslags standpunkt du måtte ha til ett eller flere religiøse spørsmål, betyr ingen ting. Til irritasjon for den rettroende. Men heldigvis for deg.
Er du ikke kristen, sier du? Nei vel. Men klarer du å tro på Gud, i det minste? Klarer du å tro at du er elsket? Kan du klare å se for deg at Gud måtte ofre noe…noe viktig, seg selv, en del av seg selv – sin ‘sønn’ – for vår skyld? Eller fremstår dette som en absurd tanke for deg?
For min del kaller jeg ham Tilgivelsen. Om jeg hadde vært totalt uvitende, uten å ha hørt om Jesus fra Nasaret – så ville jeg allikevel trodd på ham, og jeg ville kalt ham Tilgivelsen.
Hvis du har barn kan du tenke på din rolle som forelder. Ditt forhold til dine barn kan illustrere to ting: 1) Guds forhold til menneskene. 2) Vårt forhold til andre mennesker. Før du selv fikk barn visste du trolig ikke at det gikk an å elske noen så høyt som du selv skulle komme til å elske dine egne barn. Du hadde sikkert en viss saklig oppfatning av det. Men du var ikke forberedt på at din kjærlighet skulle være så drablig, så total, så endevendende oppslukende, så fundamentalt gjennomgripende. At barna har det bra betyr alt for deg. Du ville ikke nøle et sekund med å ofre livet for dem, det gjør du formodentlig allerede, kontinuerlig, du lever for dem, de har nok grepet ditt hjerte, tenker jeg.
Samtidig gjør vi foreldre ofte feil. Personlig føler jeg mange ganger at jeg ikke fikser farsrollen så godt som jeg burde. Grensesetting er en krevende øvelse. Når barna er vanskelige, rokker det ikke en millimeter på min kjærlighet som går mangfoldige ganger rundt ekvator. Likevel er det nødvendig å reagere. Det kan lett utvikle seg til en form for maktkamp, som ikke er så enkel å håndtere. Det hender jeg kan bli for sint. Det hender jeg er for lite på hugget og reagerer for sent. Det hender jeg blir utmanøvrert. Når jeg prøver å sette grenser, er det ikke hver gang dette blir gjort like elegant og knirkefritt. Av og til oppstår det konflikt, alle blir sinte, jeg føler at jeg som far kanskje ikke fikset det så bra denne gangen, det blir vondt mellom oss, det oppstår en avstand, og vi mister hverandre litt. Dette er egentlig litt dramatisk.
Men jeg er ikke langsint. Jeg ønsker jo bare at barna skal forstå. Fra det øyeblikk barna har skjønt poenget, er det fra min side aldri snakk om å fortsette å være sint. De er alltid trygge på at de er elsket for sin egen skyld, ikke for noe de har gjort eller prestert.
Men saken er ikke løst med det, så enkelt er det ikke. Barna er fortsatt sinte på meg! De føler seg forulempet av min strenghet. Og nå som jeg er blid igjen, begynner de å straffe meg. Jeg er en bæsj og en tåfis.
Sant å si føler jeg meg litt mislykka akkurat da.
Da gjelder det å være utholdende, og vise at en ikke er sint lenger, å vise at en for eget vedkommende er ferdig med saken. Kanskje har jeg vært for streng. Kanskje gjorde det vondt da jeg holdt gutten i armen. Kanskje må jeg si at jeg nok ikke hadde trengt å bli så sint. Kanskje må jeg si unnskyld. Jeg er i sannhet en ufullkommen far. Kanskje må jeg følge opp med litt ekstra nærhet og omsorg.
Og når jeg minst venter det kommer de til meg og holder rundt meg. De klatrer opp på fanget mitt. Slår armene rundt halsen min. Setter truten mot kinnet mitt. Spør om vi ikke kan lese to kapitler i dag. Joda, det er klart vi kan det. Og synge helt til vi sovner. Jada, det går bra.
Dette er ikke bare en konflikt som er gått over og så er alt ved det normale igjen. Nei, det har skjedd en forandring, en vekst. Forholdet mellom oss er blitt enda dypere og sterkere enn før. Vi har beveget oss opp et nytt trinn. Barna har innsett at det var nødvendig for Pappa å sette den grensen, og stå fast på sitt. De forstår at jeg tok kampen mot dem og for dem. Fordi jeg elsker dem. De er takknemlige for at jeg ikke vek tilbake for enkelhets skyld, men gjorde det jeg måtte, selv om det innebar å bli hatet for en kort periode. At jeg samtidig gikk for langt, var for sint, klossete, for sent sint, holdt så hardt at det gjorde vondt – er tilgitt. De er jo ikke dumme. De sorterer lett ut hvilken konto det skal skrives på. Kanskje de langt inne i seg fatter at det skal mer kjærlighet til å gjøre det man må, når man ikke fikser det, når situasjonen ikke er strømlinjeformet, og man blir litt dum, enn når man kan gjøre det på strak arm og – sterilt.
Barn kan ikke bestikkes med godterier. En tur til Tusenfryd er nok morsomt. Men den viktigste næringen i forholdet mellom foreldre og barn er at mor og far våger å gå inn i det smertefulle når det trengs, til og med når det innebærer å gjøre sine elskede til fiender. Det er dét barna setter pris på. Det er dét barna verdsetter i det lange løp. At mor og far alltid står oppreist for dem og ikke bøyer unna. At å være der for barna helt og fullt, virkelig betyr helt og fullt.
Dette ville ikke vært mulig uten tilgivelse. Tilgivelsen er ikke bare Karlsons lim og så er alt bra igjen, dvs. normalt. Nei, tilgivelsen er levende byggestener som løfter oss videre, og som fører oss på nye veier.
Tilgivelse er ikke lett. Bare når kjærligheten er uendelig, som mellom foreldre og barn, er tilgivelse det eneste mulige. Men når kjærligheten bare går et stykke, slik tilfelle som oftest er, f. eks. mellom kolleger eller venner, kan tilgivelse være noe av det vanskeligste i livet.
I tilgivelsen ligger aksept. Når du tilgir meg, aksepterer du meg. Du aksepterer meg for den jeg er, og knytter det ikke til noe jeg har gjort eller prestert. Pytt, dette kan jeg alltids klare, tenker du. Det har jeg da gjort så mange ganger. Nei vent nå litt, ikke så fort. Dét er lett nok for deg å si, fra din høye posisjon. Men noe av poenget er at jeg samtidig skal tilgi deg! Trodde du virkelig at det eneste mellom oss var én ting jeg hadde gjort galt mot deg, og så var det bare å tilgi, og så ferdig med saken? Nei, min venn. Mellom oss er det så mange ting. Så mange tanker tenkt, så mange følelser følt. Så mange ting gjort. Der finnes et grums av tildragelser og masse smårart i forholdet mellom oss. Så mange hevede og senkede øyenbryn. Skal vi kunne tilgi hverandre må vi begge gå igjennom ild. Vi må begge gi slipp på så mye flott; posisjoner, overtak, fine kostymer, vellykkede masker. Så må vi tåle å være sårbar for den andre, og miste ansikt. Våge oss inn i den andres regime. Risikere å få slått hånden av.
Jeg må våge meg inn i ditt regime. Jeg må tørre å tre frem for din trone. Og da må du komme mot meg. Da må du holde armene åpne i møte med meg. La meg se ditt kjærlige smil. Jeg håper du ikke ser at jeg er naken, og at du ikke ler av min skam. At du bare aksepterer. Og i det øyeblikk blir vi like, du og jeg.
Spørsmålet er bare om jeg skal våge. For det første kan du slå hånden av meg. Men det er ikke det verste. Det verste – det er noe som kan være så inni tjukkeste granskauen dumt. Nemlig det at jeg må gi slipp på mine fordeler.
Skal du ikke gi meg noen som helst kreditt? Hva er nå dette her for noe, da? Du aksepterer meg men gir meg heller ingen ære? Hva skal det være godt for? Du skulle jo kreditert meg både for det ene og det andre. Hva med alle mine fordeler? Hva med alt som jeg har så mye bedre peiling på enn deg? Hva med alle tjenestene jeg har gjort deg i årenes løp?
Men nei. Det er det som er så innmari forsmedelig med tilgivelsen. Vi er nakne, og vi er akseptert. Alt det negative blir løftet av oss, men det positive må vi også la fare. Vi blir tilgitt og akseptert for den vi er. Ikke for det vi har gjort.
Det er dette som er Guds strenghet, eller Guds vrede om du vil. Den er kompromissløs. Det er så lett men likevel så vanskelig. På nytt og på nytt må han sette oss på plass. Å bli ledet av Gud blir meningsløst dersom vi selv visste hvilken vei vi skulle gå, eller dersom vi valgte den riktige veien av oss selv. Gud tar kampen mot oss, setter absolutte grenser, vi hater ham for det han tar fra oss, og det blir avstand mellom oss. Vi blir borte for hverandre. Den strenge Gud ofrer det han er aller mest glad i. Og baner dermed veien for gjenopprettelsen, oppstandelsen og tilgivelsen.
Å tilgi og å ta imot tilgivelse går hånd i hånd. Det er en lang og svingete vei. Før du etter døden kan gjenforenes med Gud, må du la alt fare. Alle dine ankepunkter mot medmennesker – det må du la fare. All din bitterhet – det må du gi slipp på. Alle dine flotte egenskaper og talenter – de må du henge fra deg i korridoren. Du kan ingenting ta med deg dit du går. Dette gjør vondt. Det er en ganske lang vei også, dette her. Og det blir som å gå gjennom ild.
Dette er skjærsilden.
For i det hele tatt å våge å gå denne veien er det avgjørende at vi har tatt imot tilgivelsen. Mange kommer ikke til å våge denne veien.
Men det som deretter møter oss, er mennesker vi har truffet mens vi levde. Alt det vonde er borte. Ingenting av det gamle, rare grumset betyr noe lenger. Du er naken.
Fire kommer mot deg, kledd i hvite klær; din gamle rival, hun som skadet deg, ham du svek og henne du glemte. De smiler alle vennlig til deg, så enkelt og ukomplisert, et smil du aldri har sett dem smile. De faller deg om halsen og omfavner deg. Ønsker deg velkommen. De bryr seg ikke om at du er naken. Men de svøper deg i en skinnende hvit kappe. Så viser de deg vei.
Aksepten, enkelheten, kjærligheten, fokuset på den du er – ikke på det du gjør, den nye begynnelsen, veksten. Dette er Jesus.
I påsken fortelles Jesu lidelseshistorie. Historien forteller oss at Gud elsker oss, og at han har ofret seg selv for oss, nedverdiget seg selv, og attpåtil ble vår fiende – for vår skyld. Alt dette for at vi skal våge og velge tilgivelsens vei.
Tror du ikke på Jesus, sier du? Nei vel. Men kan du tro på tilgivelsen? Begynn med deg selv, aksepter deg selv, tilgi deg selv. Fortsett med dine barn, dine søsken og venner, dine kolleger. Tilgivelse er livets vei. Det er en lang vei. Du kan like gjerne begynne nå. Tilgivelse er veien til Gud. Ingen kan komme til Gud uten gjennom den.