Jeg ber palestinske venner stå opp

Hilde Henriksen Waage sier til VG at hun ikke tror det blir en ny intifada nå. Jeg håper hun har rett.

Det er blitt gjort mange feil i Midtøsten. Men uansett hvilken feil du refererer til, finnes det en annen mer grunnleggende feil før der igjen. Så den som ærlig prøver å finne svar på midtøstenkonflikten havner flere tusen år tilbake i tid før han vet ordet av det. Det skjedde feil i 1948. Men det startet ikke der. Vi må tilbake til mellomkrigstiden, og videre til 1. verdenskrig, videre til det osmanske rikes tid, og ytterligere bakover.
Vi kan ikke rette feilene fra fortiden. Hilde Henriksen Waage vil aldri få oppfylt sin drøm om et føderalt Stor-Palestina. Det er ufattelig at han ikke vil innse dette. Men kampen om førsteplassen på listen over Israel-kritikere er muligens en drivkraft i seg selv.
I stedet burde man arbeide for at det ikke gjøres flere feil fra nå av. Israel ligger der. Det kan ikke gjøres om. Landet er jødisk. Det kan man gjerne mislike, men det får vi ikke gjort noe med. Det er israelske velgere som bestemmer dette. Hvis du ikke er magiker innen politisk markedsføring, får du bare godta dette faktum.
Barn og barnebarn til de palestinere som ble fordrevet kan ikke vende «tilbake». En ting er at kravet i seg selv er urettmessig, men dét betyr heller mindre. Det avgjørende er at israelske velgere aldri vil kunne støtte en slik politikk. Slik er det og slik blir det, vi kan ikke gjøre noe med det, med mindre du vet om en mirakuløs metode for å overbevise 5 millioner velgere.
Israelske velgere har ikke sansen for raketter som slår ned rundt omkring der de bor. Det kan se ut til at de har en forkjærlighet for politiske partier som vil stoppe dette. Har du et triks for å overbevise dem om et annet alternativ bør du sette deg på første fly.
Palestinerne er verden mest sviktede og rundlurte folk. De ble lurt av Folkeforbundet og FN ved de falske forsikringer om at deres interesser skulle bli ivaretatt. Enda verre er det at de ble lurt av sine arabiske venner i Syria, Jordan og Egypt. Disse landene nektet å godta opprettelsen av en jødisk stat, skjøv palestinerne foran seg som en spydspiss i kampen mot Israel, egget dem til kamp, og lovet å komme tungt etter til palestinernes unnsetning. Resultatet ble nederlag og fordrevne palestinere. Disse flyktninger er i generasjoner blitt holdt som gisler i flyktningeleire i Jordan og Libanon, uten å bli integrert og få statsborgerskap, kun for at presset på Israel skulle være maksimalt. Dette ble palestinernes skjebne. Tenk om man i stedet hadde godtatt FN’s delingsplan, hvor gal den enn var. Da ville alt sett annerledes ut nå.
Det verste er likevel det narrespillet palestinerne blir utsatt for den dag i dag. Vi lurer dem til å tro at de kan bedre sin skjebne ved å slåss mot Israel. Vi får dem til å tro at Israel virkelig kan overvinnes og kanskje utslettes. Vi tar parti med dem så til de grader, at de tolker det som et call for action. Mange av oss oppmuntrer dem til å ta kampen mot Israel under påskudd av at det er Allahs kamp de fører. Det blir en æressak. Jo mer vi oppmuntrer til dette, jo sterkere blir den interne sosiale kontroll, og det blir desto vanskeligere for dem å bryte ut og finne et konstruktivt spor. Palestinske TV-stasjoner fører en grotesk antiisraelsk agitasjon som ytterligere får folk og kultur til å gå i baklås.
Palestinerne er fullt ut oppmerksomme på den sympati som strømmer mot dem fra journalister som befinner seg i landet og som kommer fra alle verdens kanter. Kanskje skjønner de ikke hvilke vikarierende motiver disse journalistene bærer på. De vet at ingen tåre faller til jorden, ingen vei blir sperret, ingen olivenhage oppdelt, intet jødisk hus oppført på palestinsk område, uten at verdens TV-seere vet om det. «Ingen ser oss,» sier de gråtende, journalistene gråter med dem, og hva er vel viktigere enn å kjempe for Allah, og there you go again. Hver bidige gang de angriper Israel (og Israel naturligvis vinner) kommer verden og bygger opp landet deres igjen. Når de sender sine raketter fra Gaza, fordømmer vi det i den ene setningen, men uttrykker vår forståelse i den andre. «Dere er vel så oppgitte og frustrerte,» sier vi, «så det er vel ikke så rart at dere gjør det.» Skulle palestinske politikere vurdere å gå til forhandlingsbordet, roper journalistene «politisk selvmord!», og så tror de det selv, og så går de ikke til forhandlingsbordet.
Alle som oppriktig ønsker palestinerne vel, vet at Israel står støtt som fjell. Så hvilken hensikt tjener det da å oppmuntre Hamas til å stå fast ved sitt charter om Israels utslettelse? Vi burde tvert om gi dem en advarende pekefinger og forlange at de stikker fingeren i jorden og anerkjenner Israel, og knytte vår støtte til det. Den ene stat i tostatsløsningen er der allerede. Det er opp til Hamas og Fatah om den andre også skal se dagens lys.
Israels utenriksminister Liebermann sier: “Vi får følelsen av at alle de positive steg som Israel har tatt de siste årene, blant annet frys i byggingen av bosetninger og fjerning av veisperringer, nærmest blir sett på som en selvfølge av verdenssamfunnet.”
Han har utvilsomt et poeng.
Det finnes ikke noe land det lyves så mye om som Israel.
Så vi kan trygt moderere kraftig det stygge bildet som våre medier tegner av Israel.
Men selv da står vi igjen med en betydelig mengde maktarroganse og kynisme.
Det er ikke til å begripe hvordan Israel kan ty til slik arrogant maktbruk overfor palestinerne som de gjør. At de gjør det av hensyn til sin egen sikkerhet kan umulig forklare alt, selv om det forklarer en del. At det stadig popper opp nye bosettinger i kontroversielle områder vitner om et lynne og en holdning til medmennesker som er ukjent for oss i vår del av verden. Det er en grunnleggende rå kynisme like inntil benmargen, som aldri tar pause, som aldri forstår at nok er nok. Kan vi ta mer så tar vi mer.
Noen av disse bosettingene kan muligens begrunnes. Det rare er at Israel da ikke likevel avstår fra å bygge dem, for fredens sak, for å være konstruktive, for å strekke seg et stykke ekstra.
Denne kynismen kan ikke alene forklares med at israelerne føler seg utrygge og må forsvare seg, de er for sterke til det. Kanskje det like mye kan forklares med at de føler seg hatet og vet at de er hatet, ikke bare av sine naboer men av verden.
Og kanskje er det sånn man blir etter mange tusen år med forfølgelser.
De vet at uansett hva de gjør, klarer de aldri å vinne sympati. Så da kan det bare være. De vet at uansett hvor mange innrømmelser de gir, vil det ikke påvirke det antall arabere og andre som står dem etter livet. Så da kan det bare være.
Det er etter hver blitt en klisjé, men det er likevel sant: Det er ekstremistene på «begge» sider som opprettholder konflikten. 1/3 av palestinerne er direkte imot jøder. De er ikke først og fremst opptatt av å få best mulige kår for seg selv og sitt folk, de vil bare aller mest utradere jødene. 1/3 av israelerne ser på hele området som gitt dem av Gud. De er ikke først og fremst opptatt av å få fred med omgivelsene, de vil bare legge under seg det landet Gud har gitt dem.
Med slike utgangspunkter er det ekstra viktig at vi i omverdenen forholder oss 100% realistisk til situasjonen.
Jeg støtter gjerne en boikott av israelske varer. (Og enda mer en boikott av Kina, Sør-Korea, Iran og Burma). Men bare hvis en slik boikott kan gå hånd i hånd med kategorisk avvisning av Hamas’ charter, og en avvisning av kravet om «returrett». Palestinernes eneste vei til et bedre liv og en god, selvstendig stat, er dersom omverdenen klarer å jekke dem ned noen hakk. De må pelle seg til forhandlingsbordet, de må godta å opprette grenser, de må oppgi kravet om returrett, de må avstå fra å opprette et nasjonalt, militært forsvar. Og vennligst hold Allah og Jahve utenfor.
Det blir mange ydmykelser for palestinerne, dette. Mange av ydmykelsene er grovt urettferdige. Israelerne setter seg ikke ytterst på stolkanten, det vet vi. Men alternativer finnes ikke. Dette må vi fortelle dem.
En fredlig palestinsk stat, med grenser mot Israel som er helt hårreisende urettferdig plassert, med et Israel som provoserer og kontrollerer både grenser og havner, kan tross alt være begynnelsen til en varig fremgang for palestinerne. Ved fredlig sameksistens åpner det seg mye større muligheter for i ettertid å vinne frem i forhandlinger, med internasjonal hjelp. Side om side med israelsk kynisme eksisterer også en moderne, sivilisert tenkemåte. Det er i møte med denne dannelse palestinernes fremtidshåp ligger.
Palestinerne trenger ærlige venner. Hvem vil?

Stikkord: Hilde Henriksen Waage, israel, Midtøsten, Nils Butenschøn, palestinerne