Jeg vil bli katolikk

Ja, jeg vil konvertere.

Dette fordi den katolske kirke er så herlig fri fra selvbedrag og hykleri. Den prøver ikke å gjøre seg bedre enn den er. Helt uten å skjemmes fremstår messene som så dødsens kjedelige at man nesten får utslett oppover armene. Der fremme i koret sitter alter-barna, forsangerne og skriftleserne. Mens messen pågår sitter de og kikker seg omkring med intetsigende blikk, og gjesper litt i ny og ne, og bryr seg ikke om at hele menigheten sitter rett imot og kan se dem. Forkynnelsen fra prestene, i kirken og i kirkeblad og skrifter, er så til de grader preget av livløshet, at man automatisk begynner å lure på hvorvidt det er meningen at man skal ta det alvorlig. Når biskop Bernt Eidsvig snakker til journalistene, og viser at han kan være litt småmorsom og bruke et James Bond-uttrykk, er det kun munnen som beveger seg. Resten av ansiktet er helt stivt. I det hele tatt, når du ser nonner og prester og hører dem snakke, kan man ofte lure på om det finnes en sjel inni kroppene.

Vi vet jo alle hvilken elendighet den katolske kirke har vært igjennom fra år 500 til år 1500. Hvordan den så totalt henfalt til dekadanse, makt, materialisme og verdslighet. Og hvordan dens teologi ble formet etter hvordan den best kunne holde folk i jerngrep og dra veksler på deres frykt for skjebnen etter døden. Dens dengang så enorme materielle rikdom og makt fremstår i historiens lys som så langt fra sann åndelighet det overhode er mulig å komme. Alt trer i dag frem for oss i sin motsats. I dag bare ler vi og trekker på skuldrene av kirkens fordums storhet. Ingen får seg til å tenke på Gud f.eks. ved synet av den prangende St. Peterskatedralen i Roma, bygget av tusener av sultne arbeidere på tvangskontrakter, i realiteten slaver. Tvert imot blir den overdådige storslagenhet et monument over det usle, det som ingenting er, kun noe verdslig, et Gudsforlatt sted.

Ennå i dag sitter denne iskalde ånden igjen i veggene til dette urgamle hus. Arrogansen lar seg ikke viske vekk sånn uten videre. Det er selve organisasjonen som er strukturert på den måten. Alt er bygget opp omkring et autoritært hierarki. Tradisjonen er ufeilbarlig. De kanoniske skrifter er ufeilbarlige. Paven er ufeilbarlig. Da går man bare ikke til politiet sånn uten videre, bare fordi en prest har misbrukt noen altergutter. Nei, dette må kirken ordne opp i selv. Akkurat som i middelalderen da kirken sloss for sin egen domsmyndighet.

Ennå i dag er det ingen katolikker som anstrenger seg noe særlig. Å lyve litt eller stjele litt er ikke så farlig. Det spørres ikke så mye etter sann oppriktighet. Å gå litt på utsiden av det som er rett, går greit. Seksualdrift, misunnelse og pengebegjær har forkjørsrett i møte med religiøs etikk, når det kommer til det levde liv. Å forsøke å være litt ekstra hyggelig mot folk, ta seg tid til dem, for på den måten å lede dem på den rette vei, er tydeligvis bortkastet energi. Det eneste som betyr noe for dem, er om de har gjennomført de religiøse handlingene de skal gjøre. Har de vært på messen, har de mottatt kommunion, har de sagt avemaria rett antall ganger – så er det greit, og ferdig med det. Hele Rosenkransen kan fullføres på autopilot. Litt ekstra fint er det når pateren har skvettet hellig vann på menigheten, eller hellig røkelse, for ikke å snakke om et sot-merke i pannen satt med paterens tommel. Da er det perfekt. Ut over dette er det ikke bruk for Kraften, Ånden, Sjelen, Inspirasjonen, Innlevelsen, Inderligheten. Dette får heller leve sitt eget liv der i kirken, hos presten, biskopene og videre bakenfor der.

Og nettopp derfor vil jeg konvertere. For det verste er kristne kirker og menigheter som prøver å lure seg selv og andre til å tro at det fungerer bedre enn det gjør. Tenk deg en pinsemenighet synge ‘Jesus jeg elsker deg’ om og om igjen. Om de ikke føler noe når de kommer inn, så strekker de armene litt ekstra i været, aktiviserer smilemusklene litt mer, finner frem til det rette stemmeleiet, og kaster seg inn i lovsangen. Og med felles anstrengelse når de etter hvert frem til en løftet stemning, og de opplever at Den Hellige Ånd er midt iblant dem, og mange med litt diffuse sykdommer blir helbredet. Dette er det verste.

Ja, det verste er frikirkemenighetene, med sine deilige romantiseringer av det religiøse, hvor Gud er en kjærlig pappa, Vi kan ikke gjøre oss fortjent til Guds kjærlighet, Gud elsker oss ubetinget, Jesus er min beste kamerat, og en hel masse lignende psykoreligiøs ønsketenkning.

Det nest verste er Den Norske Kirke. Der handler alt om å gjøre folk til lags. Det betyr ikke lenger noen ting å gå foran og vise vei. I stedet lar man folket gå foran og vise vei, og man følger lydig etter. Man orker ikke mer av julingen fra 70-årene, der de kirkelige under abortkampen og helvetesdebatten fikk sin stigmatisering, og selv ble utropt til mørkemenn og de onde. Det har de ennå ikke kommet seg etter. Carl Fredrik Wisløff og Per Lønning ble kirkens siste mobbeofre, ser det ut til. Nå er det ikke grenser for hvor sosialiserte kirkens folk er blitt. De er blitt korrekte like til det ekstreme. Biskopene reiser til klimakonferanse og alt mulig. Man er mot alt det som på overflaten ser litt slemt ut. Man er for alt det aksepterte, trygge, tolerante og veloppdragne, ingen må støtes. Ikke kastrer oss på ny, vi er så snille så. Man skal liksom følge med i tiden og være moderne. Kirken tilpasser seg. Og nettopp derfor dør den.

Nei, gi meg heller Den Katolske Kirke. Den bare eksisterer, og det er det hele. Den katolske skute går fremdeles på en overskuddsfart etter en voldsom storhetstid mange hundre år tilbake. Og farten ebber ikke ut med det første. Ingen ildsjeler kjemper for å holde den oppe, ingen ny kraft eller ny vekkelse injiserer den med nye vitaminer, det trengs ikke heller. Den bare er. Den er et spøkelse, et levende skjelett, men den er. Det går fullstendig av seg selv, uten kunstige tilsetningsstoffer, kun med en drøss ikoner, dingsbumser og faste og håndgripelige symbolske hellige handlinger. Og etterpå kan du slappe av og ta det med ro, og du trenger ikke ransake deg selv etterpå. Du trenger ikke spørre deg selv: Hva følte jeg nå? Gjorde jeg det riktig? Ba jeg rett? For det vedkommer liksom ikke deg.

Og nettopp hit, hvor Gud er så langt borte, og alt er flatt, nettopp hit vil jeg gå for å søke Gud. For der hvor alt er som dødest, og all innbilsk religiøs støy er som fjernest, kanskje det er der det kan gå an å få en ørliten og var berøring med Det Virkelig Guddommelige.

Stikkord: Biskop Bernt Eidsvig, Den Katolske Kirke, seksuelt misbruk