Jeg har alltid hatt godt drag på alterguttene

Jeg har alltid hatt et godt drag på alterguttene. Egentlig går jeg for å være ganske pen og kjekk. Det kan faktisk bli slitsomt. Det er vel den opphøyde kirkelige atmosfære som tenner dem, tenker jeg. Når menigheten reiser seg, og jeg går i verdig positur opp gjennom midtgangen, og alterguttene går etter meg, og ser meg i den prangende, blendende prestedrakten – ja, så er det sannelig ikke godt å vite hva de tenker og føler.

Under messen er det en del store ting som skjer. Vi har skriftlesninger fra Den Hellige Bok. Vi har salmesang og orgel. Alterguttene får viktige oppgaver. Noen ganger holder de Bibelboken for meg. Noen ganger holder de lysene, eller Korset. De holder vinen og brødet, og bistår meg når jeg gjør i stand til kommunion, og etter kommunionen. Alt sammen foregår helt der fremme ved det hellige alter. Vi utfører hellige handlinger sammen, i møte med Gud, under min ledelse. Alt er opphøyet og rent. Alt er storslagent og uskyldig. Det er slett ikke rart det kan gå i spinn for noen og enhver altergutt.

Vi vet jo alle hvordan det uskyldsrene griper tak i oss og løfter vårt sinn, og hvordan den religiøse erfaring skjerper våre sanser og vår bevissthet. Jeg merker det selv óg. Kan du gjette hvor mange unge filippinske damer jeg gir kommunion i løpet av en måned? Denne uskylden, denne ydmykheten, disse senkede blikk og svakt bøyde hoder, håret nedover ryggen som nonnehodeplagg. Det er nesten ikke til å holde ut. Og så sangen – den høystemte inderligheten – alle kvinnestemmene – og altergutt-sopranene. Det er slett ikke rart at det bli for mye for fler enn meg.

Noe av det vakreste ved vår kirke må vel være alle maleriene og statuene av Maria, enten alene eller med Jesus-barnet. Når jeg kysser hennes fot, og ber henne gå i forbønn hos Gud, går det en hellig kraft ut av henne og inn i meg. I det øyeblikk er det ikke kun en statue. Det er selve denne helligheten og renheten som hun utstråler, som bærer i seg en så voldsom energi, at visse impulser inni hjernen går på høyfrekvens.

Noe av det samme gjelder kommunionen, eller nattverden. I det altergutten ringer med de klare bjeller, blir brødet og vinen de facto forvandlet til legeme og blod. Og i det vi spiser og drikker, er vi tilgitt våre synder. Det er som om et område av hjernen blir støvsugd og feid opp, alt støv blåst vekk. Dette rom i hjernen blir med ett mottagelig for alt, et rom med en usigelig resonans og akustikk. Og her står jeg med min prektige drakt, og leder den hellige handling. Og der kneler alterguttene som synger så vakkert. Disse unge, uskyldige, nye skudd som skyter opp, og som nettopp har renset seg i legemet og blodet.

Hvem skal lede dem, hvem skal ta seg av dem, ha omsorg for dem, i denne farlige verden?

Og så har du alle disse filippinske damene, som kommer frem til meg på rekke og rad, som lydige tjenere. Dessuten en del vietnamesere, polakker, bosniere, afrikanere og karibiere.

Det dirrer i kirkerommet når Brødet og Vinen fjerner all syndeskyld og renser opp inne i oss. Vi utgjør et hellig fellesskap. Det vi bar på, som tynget oss, er med ett fjernet. Det fulle rom er med ett tomt. Det er nesten så det kan bli for mye av det gode. Det oppstår et slags vakum inne i hodet, med undertrykk, som bent ut inviterer til å fylles på ny. Slik et rent, hvitt snølag på bakken inviterer til å sette de første spor. Ja, slik et tomt askebeger inviterer til en sigarett.

Det er noe eget ved det første glasset med øl.

Stikkord: altergutter, Den Katolske Kirke, seksuelle overgrep