Under messen er det en del store ting som skjer. Vi har skriftlesninger fra Den Hellige Bok. Vi har salmesang og orgel. Alterguttene får viktige oppgaver. Noen ganger holder de Bibelboken for meg. Noen ganger holder de lysene, eller Korset. De holder vinen og brødet, og bistår meg når jeg gjør i stand til kommunion, og etter kommunionen. Alt sammen foregår helt der fremme ved det hellige alter. Vi utfører hellige handlinger sammen, i møte med Gud, under min ledelse. Alt er opphøyet og rent. Alt er storslagent og uskyldig. Det er slett ikke rart det kan gå i spinn for noen og enhver altergutt.

Vi vet jo alle hvordan det uskyldsrene griper tak i oss og løfter vårt sinn, og hvordan den religiøse erfaring skjerper våre sanser og vår bevissthet. Jeg merker det selv óg. Kan du gjette hvor mange unge filippinske damer jeg gir kommunion i løpet av en måned? Denne uskylden, denne ydmykheten, disse senkede blikk og svakt bøyde hoder, håret nedover ryggen som nonnehodeplagg. Det er nesten ikke til å holde ut. Og så sangen – den høystemte inderligheten – alle kvinnestemmene – og altergutt-sopranene. Det er slett ikke rart at det bli for mye for fler enn meg.

Noe av det vakreste ved vår kirke må vel være alle maleriene og statuene av Maria, enten alene eller med Jesus-barnet. Når jeg kysser hennes fot, og ber henne gå i forbønn hos Gud, går det en hellig kraft ut av henne og inn i meg. I det øyeblikk er det ikke kun en statue. Det er selve denne helligheten og renheten som hun utstråler, som bærer i seg en så voldsom energi, at visse impulser inni hjernen går på høyfrekvens.

Noe av det samme gjelder kommunionen, eller nattverden. I det altergutten ringer med de klare bjeller, blir brødet og vinen de facto forvandlet til legeme og blod. Og i det vi spiser og drikker, er vi tilgitt våre synder. Det er som om et område av hjernen blir støvsugd og feid opp, alt støv blåst vekk. Dette rom i hjernen blir med ett mottagelig for alt, et rom med en usigelig resonans og akustikk. Og her står jeg med min prektige drakt, og leder den hellige handling. Og der kneler alterguttene som synger så vakkert. Disse unge, uskyldige, nye skudd som skyter opp, og som nettopp har renset seg i legemet og blodet.

Hvem skal lede dem, hvem skal ta seg av dem, ha omsorg for dem, i denne farlige verden?

Og så har du alle disse filippinske damene, som kommer frem til meg på rekke og rad, som lydige tjenere. Dessuten en del vietnamesere, polakker, bosniere, afrikanere og karibiere.

Det dirrer i kirkerommet når Brødet og Vinen fjerner all syndeskyld og renser opp inne i oss. Vi utgjør et hellig fellesskap. Det vi bar på, som tynget oss, er med ett fjernet. Det fulle rom er med ett tomt. Det er nesten så det kan bli for mye av det gode. Det oppstår et slags vakum inne i hodet, med undertrykk, som bent ut inviterer til å fylles på ny. Slik et rent, hvitt snølag på bakken inviterer til å sette de første spor. Ja, slik et tomt askebeger inviterer til en sigarett.

Det er noe eget ved det første glasset med øl.

Dette fordi den katolske kirke er så herlig fri fra selvbedrag og hykleri. Den prøver ikke å gjøre seg bedre enn den er. Helt uten å skjemmes fremstår messene som så dødsens kjedelige at man nesten får utslett oppover armene. Der fremme i koret sitter alter-barna, forsangerne og skriftleserne. Mens messen pågår sitter de og kikker seg omkring med intetsigende blikk, og gjesper litt i ny og ne, og bryr seg ikke om at hele menigheten sitter rett imot og kan se dem. Forkynnelsen fra prestene, i kirken og i kirkeblad og skrifter, er så til de grader preget av livløshet, at man automatisk begynner å lure på hvorvidt det er meningen at man skal ta det alvorlig. Når biskop Bernt Eidsvig snakker til journalistene, og viser at han kan være litt småmorsom og bruke et James Bond-uttrykk, er det kun munnen som beveger seg. Resten av ansiktet er helt stivt. I det hele tatt, når du ser nonner og prester og hører dem snakke, kan man ofte lure på om det finnes en sjel inni kroppene.

Vi vet jo alle hvilken elendighet den katolske kirke har vært igjennom fra år 500 til år 1500. Hvordan den så totalt henfalt til dekadanse, makt, materialisme og verdslighet. Og hvordan dens teologi ble formet etter hvordan den best kunne holde folk i jerngrep og dra veksler på deres frykt for skjebnen etter døden. Dens dengang så enorme materielle rikdom og makt fremstår i historiens lys som så langt fra sann åndelighet det overhode er mulig å komme. Alt trer i dag frem for oss i sin motsats. I dag bare ler vi og trekker på skuldrene av kirkens fordums storhet. Ingen får seg til å tenke på Gud f.eks. ved synet av den prangende St. Peterskatedralen i Roma, bygget av tusener av sultne arbeidere på tvangskontrakter, i realiteten slaver. Tvert imot blir den overdådige storslagenhet et monument over det usle, det som ingenting er, kun noe verdslig, et Gudsforlatt sted.

Ennå i dag sitter denne iskalde ånden igjen i veggene til dette urgamle hus. Arrogansen lar seg ikke viske vekk sånn uten videre. Det er selve organisasjonen som er strukturert på den måten. Alt er bygget opp omkring et autoritært hierarki. Tradisjonen er ufeilbarlig. De kanoniske skrifter er ufeilbarlige. Paven er ufeilbarlig. Da går man bare ikke til politiet sånn uten videre, bare fordi en prest har misbrukt noen altergutter. Nei, dette må kirken ordne opp i selv. Akkurat som i middelalderen da kirken sloss for sin egen domsmyndighet.

Ennå i dag er det ingen katolikker som anstrenger seg noe særlig. Å lyve litt eller stjele litt er ikke så farlig. Det spørres ikke så mye etter sann oppriktighet. Å gå litt på utsiden av det som er rett, går greit. Seksualdrift, misunnelse og pengebegjær har forkjørsrett i møte med religiøs etikk, når det kommer til det levde liv. Å forsøke å være litt ekstra hyggelig mot folk, ta seg tid til dem, for på den måten å lede dem på den rette vei, er tydeligvis bortkastet energi. Det eneste som betyr noe for dem, er om de har gjennomført de religiøse handlingene de skal gjøre. Har de vært på messen, har de mottatt kommunion, har de sagt avemaria rett antall ganger – så er det greit, og ferdig med det. Hele Rosenkransen kan fullføres på autopilot. Litt ekstra fint er det når pateren har skvettet hellig vann på menigheten, eller hellig røkelse, for ikke å snakke om et sot-merke i pannen satt med paterens tommel. Da er det perfekt. Ut over dette er det ikke bruk for Kraften, Ånden, Sjelen, Inspirasjonen, Innlevelsen, Inderligheten. Dette får heller leve sitt eget liv der i kirken, hos presten, biskopene og videre bakenfor der.

Og nettopp derfor vil jeg konvertere. For det verste er kristne kirker og menigheter som prøver å lure seg selv og andre til å tro at det fungerer bedre enn det gjør. Tenk deg en pinsemenighet synge ‘Jesus jeg elsker deg’ om og om igjen. Om de ikke føler noe når de kommer inn, så strekker de armene litt ekstra i været, aktiviserer smilemusklene litt mer, finner frem til det rette stemmeleiet, og kaster seg inn i lovsangen. Og med felles anstrengelse når de etter hvert frem til en løftet stemning, og de opplever at Den Hellige Ånd er midt iblant dem, og mange med litt diffuse sykdommer blir helbredet. Dette er det verste.

Ja, det verste er frikirkemenighetene, med sine deilige romantiseringer av det religiøse, hvor Gud er en kjærlig pappa, Vi kan ikke gjøre oss fortjent til Guds kjærlighet, Gud elsker oss ubetinget, Jesus er min beste kamerat, og en hel masse lignende psykoreligiøs ønsketenkning.

Det nest verste er Den Norske Kirke. Der handler alt om å gjøre folk til lags. Det betyr ikke lenger noen ting å gå foran og vise vei. I stedet lar man folket gå foran og vise vei, og man følger lydig etter. Man orker ikke mer av julingen fra 70-årene, der de kirkelige under abortkampen og helvetesdebatten fikk sin stigmatisering, og selv ble utropt til mørkemenn og de onde. Det har de ennå ikke kommet seg etter. Carl Fredrik Wisløff og Per Lønning ble kirkens siste mobbeofre, ser det ut til. Nå er det ikke grenser for hvor sosialiserte kirkens folk er blitt. De er blitt korrekte like til det ekstreme. Biskopene reiser til klimakonferanse og alt mulig. Man er mot alt det som på overflaten ser litt slemt ut. Man er for alt det aksepterte, trygge, tolerante og veloppdragne, ingen må støtes. Ikke kastrer oss på ny, vi er så snille så. Man skal liksom følge med i tiden og være moderne. Kirken tilpasser seg. Og nettopp derfor dør den.

Nei, gi meg heller Den Katolske Kirke. Den bare eksisterer, og det er det hele. Den katolske skute går fremdeles på en overskuddsfart etter en voldsom storhetstid mange hundre år tilbake. Og farten ebber ikke ut med det første. Ingen ildsjeler kjemper for å holde den oppe, ingen ny kraft eller ny vekkelse injiserer den med nye vitaminer, det trengs ikke heller. Den bare er. Den er et spøkelse, et levende skjelett, men den er. Det går fullstendig av seg selv, uten kunstige tilsetningsstoffer, kun med en drøss ikoner, dingsbumser og faste og håndgripelige symbolske hellige handlinger. Og etterpå kan du slappe av og ta det med ro, og du trenger ikke ransake deg selv etterpå. Du trenger ikke spørre deg selv: Hva følte jeg nå? Gjorde jeg det riktig? Ba jeg rett? For det vedkommer liksom ikke deg.

Og nettopp hit, hvor Gud er så langt borte, og alt er flatt, nettopp hit vil jeg gå for å søke Gud. For der hvor alt er som dødest, og all innbilsk religiøs støy er som fjernest, kanskje det er der det kan gå an å få en ørliten og var berøring med Det Virkelig Guddommelige.

Du tror kanskje jeg prøver å nedvurdere den kristne tradisjonelle overlevering. Så absolutt ikke. Dette er ikke ironi (som det pleier å være fra denne kanten) eller tøys. Jeg mener dypt alvorlig at Påskens budskap er det viktigste av alle. Påsken handler om – tilgivelse! Den handler like så mye om å ta imot tilgivelse som å tilgi selv.

Jesu lidelseshistorie blir ekstra levende for oss i disse dager. For meg blir historien en fortelling om Gud, om Guds kjærlighet, om hans offer og hans tilgivelse.

Jeg er ikke så opptatt av navn, merkelapper, teologiske detaljer eller historiske fakta. Sånn sett spiller det mindre rolle om du kaller ham Jesus, Jesús, Iæsus eller Ioshwa. Det er heller ikke avgjørende hvorvidt du har kunnskap om Israels historie, den historiske personen Jesus fra Nasaret, eller stedet Golgata ved Jerusalem.

Hva du mener om dette eller hint, eller hvaslags standpunkt du måtte ha til ett eller flere religiøse spørsmål, betyr ingen ting. Til irritasjon for den rettroende. Men heldigvis for deg.

Er du ikke kristen, sier du? Nei vel. Men klarer du å tro på Gud, i det minste? Klarer du å tro at du er elsket? Kan du klare å se for deg at Gud måtte ofre noe…noe viktig, seg selv, en del av seg selv – sin ‘sønn’ – for vår skyld? Eller fremstår dette som en absurd tanke for deg?

For min del kaller jeg ham Tilgivelsen. Om jeg hadde vært totalt uvitende, uten å ha hørt om Jesus fra Nasaret – så ville jeg allikevel trodd på ham, og jeg ville kalt ham Tilgivelsen.

Hvis du har barn kan du tenke på din rolle som forelder. Ditt forhold til dine barn kan illustrere to ting: 1) Guds forhold til menneskene. 2) Vårt forhold til andre mennesker. Før du selv fikk barn visste du trolig ikke at det gikk an å elske noen så høyt som du selv skulle komme til å elske dine egne barn. Du hadde sikkert en viss saklig oppfatning av det. Men du var ikke forberedt på at din kjærlighet skulle være så drablig, så total, så endevendende oppslukende, så fundamentalt gjennomgripende. At barna har det bra betyr alt for deg. Du ville ikke nøle et sekund med å ofre livet for dem, det gjør du formodentlig allerede, kontinuerlig, du lever for dem, de har nok grepet ditt hjerte, tenker jeg.

Samtidig gjør vi foreldre ofte feil. Personlig føler jeg mange ganger at jeg ikke fikser farsrollen så godt som jeg burde. Grensesetting er en krevende øvelse. Når barna er vanskelige, rokker det ikke en millimeter på min kjærlighet som går mangfoldige ganger rundt ekvator. Likevel er det nødvendig å reagere. Det kan lett utvikle seg til en form for maktkamp, som ikke er så enkel å håndtere. Det hender jeg kan bli for sint. Det hender jeg er for lite på hugget og reagerer for sent. Det hender jeg blir utmanøvrert. Når jeg prøver å sette grenser, er det ikke hver gang dette blir gjort like elegant og knirkefritt. Av og til oppstår det konflikt, alle blir sinte, jeg føler at jeg som far kanskje ikke fikset det så bra denne gangen, det blir vondt mellom oss, det oppstår en avstand, og vi mister hverandre litt. Dette er egentlig litt dramatisk.

Men jeg er ikke langsint. Jeg ønsker jo bare at barna skal forstå. Fra det øyeblikk barna har skjønt poenget, er det fra min side aldri snakk om å fortsette å være sint. De er alltid trygge på at de er elsket for sin egen skyld, ikke for noe de har gjort eller prestert.

Men saken er ikke løst med det, så enkelt er det ikke. Barna er fortsatt sinte på meg! De føler seg forulempet av min strenghet. Og nå som jeg er blid igjen, begynner de å straffe meg. Jeg er en bæsj og en tåfis.

Sant å si føler jeg meg litt mislykka akkurat da.

Da gjelder det å være utholdende, og vise at en ikke er sint lenger, å vise at en for eget vedkommende er ferdig med saken. Kanskje har jeg vært for streng. Kanskje gjorde det vondt da jeg holdt gutten i armen. Kanskje må jeg si at jeg nok ikke hadde trengt å bli så sint. Kanskje må jeg si unnskyld. Jeg er i sannhet en ufullkommen far. Kanskje må jeg følge opp med litt ekstra nærhet og omsorg.

Og når jeg minst venter det kommer de til meg og holder rundt meg. De klatrer opp på fanget mitt. Slår armene rundt halsen min. Setter truten mot kinnet mitt. Spør om vi ikke kan lese to kapitler i dag. Joda, det er klart vi kan det. Og synge helt til vi sovner. Jada, det går bra.

Dette er ikke bare en konflikt som er gått over og så er alt ved det normale igjen. Nei, det har skjedd en forandring, en vekst. Forholdet mellom oss er blitt enda dypere og sterkere enn før. Vi har beveget oss opp et nytt trinn. Barna har innsett at det var nødvendig for Pappa å sette den grensen, og stå fast på sitt. De forstår at jeg tok kampen mot dem og for dem. Fordi jeg elsker dem. De er takknemlige for at jeg ikke vek tilbake for enkelhets skyld, men gjorde det jeg måtte, selv om det innebar å bli hatet for en kort periode. At jeg samtidig gikk for langt, var for sint, klossete, for sent sint, holdt så hardt at det gjorde vondt – er tilgitt. De er jo ikke dumme. De sorterer lett ut hvilken konto det skal skrives på. Kanskje de langt inne i seg fatter at det skal mer kjærlighet til å gjøre det man må, når man ikke fikser det, når situasjonen ikke er strømlinjeformet, og man blir litt dum, enn når man kan gjøre det på strak arm og – sterilt.

Barn kan ikke bestikkes med godterier. En tur til Tusenfryd er nok morsomt. Men den viktigste næringen i forholdet mellom foreldre og barn er at mor og far våger å gå inn i det smertefulle når det trengs, til og med når det innebærer å gjøre sine elskede til fiender. Det er dét barna setter pris på. Det er dét barna verdsetter i det lange løp. At mor og far alltid står oppreist for dem og ikke bøyer unna. At å være der for barna helt og fullt, virkelig betyr helt og fullt.

Dette ville ikke vært mulig uten tilgivelse. Tilgivelsen er ikke bare Karlsons lim og så er alt bra igjen, dvs. normalt. Nei, tilgivelsen er levende byggestener som løfter oss videre, og som fører oss på nye veier.

Tilgivelse er ikke lett. Bare når kjærligheten er uendelig, som mellom foreldre og barn, er tilgivelse det eneste mulige. Men når kjærligheten bare går et stykke, slik tilfelle som oftest er, f. eks. mellom kolleger eller venner, kan tilgivelse være noe av det vanskeligste i livet.

I tilgivelsen ligger aksept. Når du tilgir meg, aksepterer du meg. Du aksepterer meg for den jeg er, og knytter det ikke til noe jeg har gjort eller prestert. Pytt, dette kan jeg alltids klare, tenker du. Det har jeg da gjort så mange ganger. Nei vent nå litt, ikke så fort. Dét er lett nok for deg å si, fra din høye posisjon. Men noe av poenget er at jeg samtidig skal tilgi deg! Trodde du virkelig at det eneste mellom oss var én ting jeg hadde gjort galt mot deg, og så var det bare å tilgi, og så ferdig med saken? Nei, min venn. Mellom oss er det så mange ting. Så mange tanker tenkt, så mange følelser følt. Så mange ting gjort. Der finnes et grums av tildragelser og masse smårart i forholdet mellom oss. Så mange hevede og senkede øyenbryn. Skal vi kunne tilgi hverandre må vi begge gå igjennom ild. Vi må begge gi slipp på så mye flott; posisjoner, overtak, fine kostymer, vellykkede masker. Så må vi tåle å være sårbar for den andre, og miste ansikt. Våge oss inn i den andres regime. Risikere å få slått hånden av.

Jeg må våge meg inn i ditt regime. Jeg må tørre å tre frem for din trone. Og da må du komme mot meg. Da må du holde armene åpne i møte med meg. La meg se ditt kjærlige smil. Jeg håper du ikke ser at jeg er naken, og at du ikke ler av min skam. At du bare aksepterer. Og i det øyeblikk blir vi like, du og jeg.

Spørsmålet er bare om jeg skal våge. For det første kan du slå hånden av meg. Men det er ikke det verste. Det verste – det er noe som kan være så inni tjukkeste granskauen dumt. Nemlig det at jeg må gi slipp på mine fordeler.

Skal du ikke gi meg noen som helst kreditt? Hva er nå dette her for noe, da? Du aksepterer meg men gir meg heller ingen ære? Hva skal det være godt for? Du skulle jo kreditert meg både for det ene og det andre. Hva med alle mine fordeler? Hva med alt som jeg har så mye bedre peiling på enn deg? Hva med alle tjenestene jeg har gjort deg i årenes løp?

Men nei. Det er det som er så innmari forsmedelig med tilgivelsen. Vi er nakne, og vi er akseptert. Alt det negative blir løftet av oss, men det positive må vi også la fare. Vi blir tilgitt og akseptert for den vi er. Ikke for det vi har gjort.

Det er dette som er Guds strenghet, eller Guds vrede om du vil. Den er kompromissløs. Det er så lett men likevel så vanskelig. På nytt og på nytt må han sette oss på plass. Å bli ledet av Gud blir meningsløst dersom vi selv visste hvilken vei vi skulle gå, eller dersom vi valgte den riktige veien av oss selv. Gud tar kampen mot oss, setter absolutte grenser, vi hater ham for det han tar fra oss, og det blir avstand mellom oss. Vi blir borte for hverandre. Den strenge Gud ofrer det han er aller mest glad i. Og baner dermed veien for gjenopprettelsen, oppstandelsen og tilgivelsen.

Å tilgi og å ta imot tilgivelse går hånd i hånd. Det er en lang og svingete vei. Før du etter døden kan gjenforenes med Gud, må du la alt fare. Alle dine ankepunkter mot medmennesker – det må du la fare. All din bitterhet – det må du gi slipp på. Alle dine flotte egenskaper og talenter – de må du henge fra deg i korridoren. Du kan ingenting ta med deg dit du går. Dette gjør vondt. Det er en ganske lang vei også, dette her. Og det blir som å gå gjennom ild.

Dette er skjærsilden.

For i det hele tatt å våge å gå denne veien er det avgjørende at vi har tatt imot tilgivelsen. Mange kommer ikke til å våge denne veien.

Men det som deretter møter oss, er mennesker vi har truffet mens vi levde. Alt det vonde er borte. Ingenting av det gamle, rare grumset betyr noe lenger. Du er naken.

Fire kommer mot deg, kledd i hvite klær; din gamle rival, hun som skadet deg, ham du svek og henne du glemte. De smiler alle vennlig til deg, så enkelt og ukomplisert, et smil du aldri har sett dem smile. De faller deg om halsen og omfavner deg. Ønsker deg velkommen. De bryr seg ikke om at du er naken. Men de svøper deg i en skinnende hvit kappe. Så viser de deg vei.

Aksepten, enkelheten, kjærligheten, fokuset på den du er – ikke på det du gjør, den nye begynnelsen, veksten. Dette er Jesus.

I påsken fortelles Jesu lidelseshistorie. Historien forteller oss at Gud elsker oss, og at han har ofret seg selv for oss, nedverdiget seg selv, og attpåtil ble vår fiende – for vår skyld. Alt dette for at vi skal våge og velge tilgivelsens vei.

Tror du ikke på Jesus, sier du? Nei vel. Men kan du tro på tilgivelsen? Begynn med deg selv, aksepter deg selv, tilgi deg selv. Fortsett med dine barn, dine søsken og venner, dine kolleger. Tilgivelse er livets vei. Det er en lang vei. Du kan like gjerne begynne nå. Tilgivelse er veien til Gud. Ingen kan komme til Gud uten gjennom den.

Det er blitt gjort mange feil i Midtøsten. Men uansett hvilken feil du refererer til, finnes det en annen mer grunnleggende feil før der igjen. Så den som ærlig prøver å finne svar på midtøstenkonflikten havner flere tusen år tilbake i tid før han vet ordet av det. Det skjedde feil i 1948. Men det startet ikke der. Vi må tilbake til mellomkrigstiden, og videre til 1. verdenskrig, videre til det osmanske rikes tid, og ytterligere bakover.
Vi kan ikke rette feilene fra fortiden. Hilde Henriksen Waage vil aldri få oppfylt sin drøm om et føderalt Stor-Palestina. Det er ufattelig at han ikke vil innse dette. Men kampen om førsteplassen på listen over Israel-kritikere er muligens en drivkraft i seg selv.
I stedet burde man arbeide for at det ikke gjøres flere feil fra nå av. Israel ligger der. Det kan ikke gjøres om. Landet er jødisk. Det kan man gjerne mislike, men det får vi ikke gjort noe med. Det er israelske velgere som bestemmer dette. Hvis du ikke er magiker innen politisk markedsføring, får du bare godta dette faktum.
Barn og barnebarn til de palestinere som ble fordrevet kan ikke vende «tilbake». En ting er at kravet i seg selv er urettmessig, men dét betyr heller mindre. Det avgjørende er at israelske velgere aldri vil kunne støtte en slik politikk. Slik er det og slik blir det, vi kan ikke gjøre noe med det, med mindre du vet om en mirakuløs metode for å overbevise 5 millioner velgere.
Israelske velgere har ikke sansen for raketter som slår ned rundt omkring der de bor. Det kan se ut til at de har en forkjærlighet for politiske partier som vil stoppe dette. Har du et triks for å overbevise dem om et annet alternativ bør du sette deg på første fly.
Palestinerne er verden mest sviktede og rundlurte folk. De ble lurt av Folkeforbundet og FN ved de falske forsikringer om at deres interesser skulle bli ivaretatt. Enda verre er det at de ble lurt av sine arabiske venner i Syria, Jordan og Egypt. Disse landene nektet å godta opprettelsen av en jødisk stat, skjøv palestinerne foran seg som en spydspiss i kampen mot Israel, egget dem til kamp, og lovet å komme tungt etter til palestinernes unnsetning. Resultatet ble nederlag og fordrevne palestinere. Disse flyktninger er i generasjoner blitt holdt som gisler i flyktningeleire i Jordan og Libanon, uten å bli integrert og få statsborgerskap, kun for at presset på Israel skulle være maksimalt. Dette ble palestinernes skjebne. Tenk om man i stedet hadde godtatt FN’s delingsplan, hvor gal den enn var. Da ville alt sett annerledes ut nå.
Det verste er likevel det narrespillet palestinerne blir utsatt for den dag i dag. Vi lurer dem til å tro at de kan bedre sin skjebne ved å slåss mot Israel. Vi får dem til å tro at Israel virkelig kan overvinnes og kanskje utslettes. Vi tar parti med dem så til de grader, at de tolker det som et call for action. Mange av oss oppmuntrer dem til å ta kampen mot Israel under påskudd av at det er Allahs kamp de fører. Det blir en æressak. Jo mer vi oppmuntrer til dette, jo sterkere blir den interne sosiale kontroll, og det blir desto vanskeligere for dem å bryte ut og finne et konstruktivt spor. Palestinske TV-stasjoner fører en grotesk antiisraelsk agitasjon som ytterligere får folk og kultur til å gå i baklås.
Palestinerne er fullt ut oppmerksomme på den sympati som strømmer mot dem fra journalister som befinner seg i landet og som kommer fra alle verdens kanter. Kanskje skjønner de ikke hvilke vikarierende motiver disse journalistene bærer på. De vet at ingen tåre faller til jorden, ingen vei blir sperret, ingen olivenhage oppdelt, intet jødisk hus oppført på palestinsk område, uten at verdens TV-seere vet om det. «Ingen ser oss,» sier de gråtende, journalistene gråter med dem, og hva er vel viktigere enn å kjempe for Allah, og there you go again. Hver bidige gang de angriper Israel (og Israel naturligvis vinner) kommer verden og bygger opp landet deres igjen. Når de sender sine raketter fra Gaza, fordømmer vi det i den ene setningen, men uttrykker vår forståelse i den andre. «Dere er vel så oppgitte og frustrerte,» sier vi, «så det er vel ikke så rart at dere gjør det.» Skulle palestinske politikere vurdere å gå til forhandlingsbordet, roper journalistene «politisk selvmord!», og så tror de det selv, og så går de ikke til forhandlingsbordet.
Alle som oppriktig ønsker palestinerne vel, vet at Israel står støtt som fjell. Så hvilken hensikt tjener det da å oppmuntre Hamas til å stå fast ved sitt charter om Israels utslettelse? Vi burde tvert om gi dem en advarende pekefinger og forlange at de stikker fingeren i jorden og anerkjenner Israel, og knytte vår støtte til det. Den ene stat i tostatsløsningen er der allerede. Det er opp til Hamas og Fatah om den andre også skal se dagens lys.
Israels utenriksminister Liebermann sier: “Vi får følelsen av at alle de positive steg som Israel har tatt de siste årene, blant annet frys i byggingen av bosetninger og fjerning av veisperringer, nærmest blir sett på som en selvfølge av verdenssamfunnet.”
Han har utvilsomt et poeng.
Det finnes ikke noe land det lyves så mye om som Israel.
Så vi kan trygt moderere kraftig det stygge bildet som våre medier tegner av Israel.
Men selv da står vi igjen med en betydelig mengde maktarroganse og kynisme.
Det er ikke til å begripe hvordan Israel kan ty til slik arrogant maktbruk overfor palestinerne som de gjør. At de gjør det av hensyn til sin egen sikkerhet kan umulig forklare alt, selv om det forklarer en del. At det stadig popper opp nye bosettinger i kontroversielle områder vitner om et lynne og en holdning til medmennesker som er ukjent for oss i vår del av verden. Det er en grunnleggende rå kynisme like inntil benmargen, som aldri tar pause, som aldri forstår at nok er nok. Kan vi ta mer så tar vi mer.
Noen av disse bosettingene kan muligens begrunnes. Det rare er at Israel da ikke likevel avstår fra å bygge dem, for fredens sak, for å være konstruktive, for å strekke seg et stykke ekstra.
Denne kynismen kan ikke alene forklares med at israelerne føler seg utrygge og må forsvare seg, de er for sterke til det. Kanskje det like mye kan forklares med at de føler seg hatet og vet at de er hatet, ikke bare av sine naboer men av verden.
Og kanskje er det sånn man blir etter mange tusen år med forfølgelser.
De vet at uansett hva de gjør, klarer de aldri å vinne sympati. Så da kan det bare være. De vet at uansett hvor mange innrømmelser de gir, vil det ikke påvirke det antall arabere og andre som står dem etter livet. Så da kan det bare være.
Det er etter hver blitt en klisjé, men det er likevel sant: Det er ekstremistene på «begge» sider som opprettholder konflikten. 1/3 av palestinerne er direkte imot jøder. De er ikke først og fremst opptatt av å få best mulige kår for seg selv og sitt folk, de vil bare aller mest utradere jødene. 1/3 av israelerne ser på hele området som gitt dem av Gud. De er ikke først og fremst opptatt av å få fred med omgivelsene, de vil bare legge under seg det landet Gud har gitt dem.
Med slike utgangspunkter er det ekstra viktig at vi i omverdenen forholder oss 100% realistisk til situasjonen.
Jeg støtter gjerne en boikott av israelske varer. (Og enda mer en boikott av Kina, Sør-Korea, Iran og Burma). Men bare hvis en slik boikott kan gå hånd i hånd med kategorisk avvisning av Hamas’ charter, og en avvisning av kravet om «returrett». Palestinernes eneste vei til et bedre liv og en god, selvstendig stat, er dersom omverdenen klarer å jekke dem ned noen hakk. De må pelle seg til forhandlingsbordet, de må godta å opprette grenser, de må oppgi kravet om returrett, de må avstå fra å opprette et nasjonalt, militært forsvar. Og vennligst hold Allah og Jahve utenfor.
Det blir mange ydmykelser for palestinerne, dette. Mange av ydmykelsene er grovt urettferdige. Israelerne setter seg ikke ytterst på stolkanten, det vet vi. Men alternativer finnes ikke. Dette må vi fortelle dem.
En fredlig palestinsk stat, med grenser mot Israel som er helt hårreisende urettferdig plassert, med et Israel som provoserer og kontrollerer både grenser og havner, kan tross alt være begynnelsen til en varig fremgang for palestinerne. Ved fredlig sameksistens åpner det seg mye større muligheter for i ettertid å vinne frem i forhandlinger, med internasjonal hjelp. Side om side med israelsk kynisme eksisterer også en moderne, sivilisert tenkemåte. Det er i møte med denne dannelse palestinernes fremtidshåp ligger.
Palestinerne trenger ærlige venner. Hvem vil?

Derimot synes jeg det er grunn til å lytte til FN, EU, USA og Russland-kvartetten.

Jeg etterspør flere av Israels venner til å komme frem i mediene med informasjon om en del omdiskuterte forhold.
I VG var det nylig et kart over Palestina, gjengitt nedenfor:

Kartet viser, som man ser, den grønne linje, sikkerhetsgjerdet, og diverse jødiske bosettinger og planlagte bosettinger.

Hele vestbredden ser ut som et perforert stykke papir, med jødiske bosettinger strødd ut over alt. Jeg trodde de omdiskuterte bosettingene var lagt i de kontroversielle gråsoneområdene. Men det stemmer altså ikke, i følge kartet. Det ser ut til å være et par hundre bosettinger, og de er spredd ut over hele Vestbredden.
Når det gjelder sikkerhetsgjerdet, så går det rundt omkring i kriker og kroker rundt Jerusalem, og slynger seg rundt seg selv. Det er ingen rett linje. Den israelske siden av sikkerhetsgjerdet ser ut som fjordarmer a-la Sognefjorden og Geirangerfjorden, med lange armer langt inn på Vestbredden, langt vekk fra Jerusalem. 7 % av det palestinske området ligger på feil side av muren.

Hvordan skal vi forklare forhold som dette? Jeg er sikker på at det ikke nytter å spørre Sidsel Wold eller Nils A. Butenschøn, som totalt har sin egen agenda og sine egne beveggrunner. Men er det ikke noen, f. eks. fra Miff, FrP eller KrF som kan komme med saklig informasjon om hvorfor kartet ser så groteskt ut som det gjør?
Det er ikke vanskelig å skjønne at det “rent naturlig” bor jøder også på Vestbredden. At de må få lov å bo der er opplagt. Men dette kan umulig forklare alt. Her ser det ut til at israelske statsborgere har flyttet ut av Israel og inn på Vestbredden, og gjennomperforert Vestbredden. For oss med bare middels kunnskap ser det unektelig ut som om dette er gjort for å ta land.

Og hvorfor ser muren rundt Jerusalem ut som armene på en blekksprut? Hvorfor følger ikke muren den grønne linje i større grad? Kan det utelukkende skyldes forsvarshensyn?

Ut fra vanlig sunn fornuft skulle en tro at Israel, gitt den historiske og politiske kontekst, ville være ekstra forsiktig med å breie seg på områder det ikke er enighet om. Den siviliserte tankegang vi kjenner fra vår del av verden ville tilsagt at man trakk seg tilbake , for å fjerne enhver tvil om at man ønsker fred, og lot ens egne innbyggere bosette seg, ikke bare innenfor den omdiskuterte linje, men langt innenfor. En ville dessuten naturlig vente at muren (som selvsagt er nødvendig) ville bli plassert et stykke fra kontroversielle områder, og det på israelsk side, ikke på palestinsk. Så hva er de virkelige årsakene til at så rare ting kan skje? Jeg er sikker på at det må være noen gode grunner, og at det er et spørsmål om kunnskap.

I tillegg har Israel fortsatt en del igjen av Negevørkenen, etter å ha avstått det meste til Egypt. Det måtte vel være masse plass å ta av til bosettinger der? Hvorfor på død og liv bygge i palestinske områder?
Kan noen hjelpe med å forklare?

Dette millenniums begynnelse bærer preg av to store katastrofer: Intervensjonen i Irak og intervensjonen i Afghanistan. At vi aldri kan lære! Erfaringene fra Vietnam burde holde oss borte fra å våge slike prosjekter på ny.

For ikke å snakke om erfaringene fra 1940. Et ordtak sier: Making war for peace is like fucking for virginity.

Tenk om de allierte kunne ha tenkt seg om to ganger før de lot våpnene tale mot Hitler. Vold avler bare mer vold. Men det var jo i tråd med engelsk og fransk imperialistisk tankegang at man absolutt skulle blande seg inn i indre tysk-polske anliggender. Dermed fikk man økt rekruttering til krig også på tysk side. Og resultatet? 50 millioner uskyldige sivile drept frem til 1945.

I stedet burde man ha tatt Hitler med det gode! Man burde gått foran med et godt eksempel, og således invitert tyskerne inn i et konstruktivt spor. Tenk bare på hva man kunne fått til gjennom forhandlinger. Under forhandlinger må alle parter gi og ta. Ved f.eks å avstå et visst territorium ville det kunne skapes godt klima for dialog med nazistene.

Og så trist det var med Japan, som under vestlig imperialisme og maktbruk måtte si farvel til sin eldgamle stolte, shintoistiske tradisjon med sin guddommelige keiser. Og ble til et dønn kjedelig moderne og materialistisk land. Og hva har vi fått? Jo, Toyota, Nikon og Panasonic. Og verdens nest største økonomi og greier. Var det virkelig dette vi ønsket?

For ikke å snakke om den ulykksalige kalde krigen. Tenk hvor langt fremme verden kunne ha stått i dag om ikke de to sidene hadde ødslet voldsomme ressurser på å avskrekke hverandre i en uendelig rustningsspiral. Ærlig talt, hvilken krise hadde det vært om Vest-Europa for en periode var blitt tatt inn under kommunismen? Det ville ikke vart evig uansett. Alt er i kontinuerlig endring. Nye frø ville gro og nye skudd komme. Og vi ville strekke oss mot friheten sammen med russerne.

Det er nesten ikke til å tro at Obama fikk fredsprisen til tross for at USA fører to kriger. Attpåtil kvitterte han for prisen med å sende ytterligere 30 000 soldater til Afghanistan. Flere soldater og økt maktbruk er det motsatte av fred, det vet vi. Hvis man bare lar være å krige mot andre, så blir andre fredlig innstilt. Det gjelder å senke geværet først, så følger de andre etter.

Det ville vært mye bedre å la Taliban beholde Afghanistan og Saddam Irak. Og i stedet satset på dialog og politisk kontakt. En vennlig gest utretter så meget mer enn maktbruk. I Afghanistan er det ennå ikke for sent. Det er ingen skam å snu. Hør nå her, verden går vel ikke under om noen kvinner velger å dekke seg litt til.

Vi skulle ikke være så paniske når det gjelder dette med Taliban og Al Kaida. De vil oss helt sikker ikke noe vondt i utgangspunktet. Det handler vel egentlig om å respektere andre så blir man respektert igjen. Al Kaida slåss mot det de mener er verdslig imperialisme og innblanding i hvordan andre lever. Så hvorfor ikke la dem være i fred, så lar de oss være i fred. De vil vel bare at verden skal leve i harmoni, beskyttet av presteskapet, og i pakt med de hellige skrifter. Det er ikke noe å si på det.

Muslimer og arabere føler seg også krenket over at en jødisk stat har fått vokse frem i hjertet av Midtøsten, og gjort den hellige by til sin hovedstad. Det må vi ha forståelse for. Vi må være taktfulle, og se på hvordan man kan reversere dette, og få til en (helst) fredlig omlegging til et føderalt Stor-Palestina.

Det er den overderevne tro på maktbruk som gang på gang har ført oss på ville veier. Var det ikke en eller annen som sa at vi skulle vende det andre kinnet til?

Å bruke våpen for å oppnå fred blir som å plassere uniformert politi på en eliteseriekamp mellom Brann og Lillestrøm; det blir bråk.

Vi har dessuten sett hva det fører til med sjømilitært vakthold og escorte utenfor kysten av Somalia – desto flere kapringer. Det ligger i sakens logikk.

Å sette inn FN-soldater mot folkemord i Rwanda, Kongo, Somalia og Sudan bidrar bare til å forsterke det hele. Det fører bare til ytterligere rekruttering på den gale siden. La militsene og folkegruppene gjøre opp uten vår innblanding. La oss ikke drømme rosenrødt om å være helter og frelse folk fra masseslakt og voldtekter. Voldtektene gjør minst skade hvis de fullbyrdes i fred og ro. Etter nedslaktinger kan det ofte vokse frem noe fint. Bombarder heller disse krigsherrene med kjærlighet, med helsefremmende tiltak, utvikling av infrastruktur, utdanning og så videre. Laurent Nkunda, Musa Hilal og Moktar Ali Zubeyr burde tvert om få motta vår honnør, vårt vennskap og gode gaver. Det er da det åpner seg dører.

Nå må vi ikke gjøre samme feil med Iran og Ahmadinejad. Vi må for enhver pris holde fingrene fra fatet. La oss samarbeide vennskapelig med Iran om kjernekraft, uten denne ødeleggende mistenksomheten som bakteppe. La Iran og Israel finne ut av det med hverandre uten vår innblanding. Blir det krig skal vi ikke involvere oss. Det går alltid galt når vi blander oss inn. Hvem vet, kanskje det kan komme noe godt ut av det. Det har så altfor lenge vært splid mellom shiaer og sunnier, og mellom persere og arabere. Kanskje finnes det her et punkt som kan samle snarere enn splitte. Og kanskje kan det vokse frem en ny begynnelse i hjertet av Palestina.

For husk: Kriger kan ikke vinnes. Vold avler vold. Flere soldater betyr tilsvarende økt rekruttering på den andre siden.

Og boikott fører ikke frem. Det fører bare til isolasjon og en forsterkning av det vi ønsker å motvirke. Så det er ingen grunn til å boikotte Kina pga. Tibet. Når lille Kina okkuperer Tibet på 3,5 ganger Norges areal, må vi ikke glemme at vi bare skader vårt eget næringsliv med en boikott.

Jeg er generelt imot boikott i enhver sammenheng. I stedet bør man satse på tillit, dialog og politiske løsninger.

Men det er ett unntak: Israel. Her er det tross alt viktig med boikott. Israel eser ut og eser ut. Snart nærmer landet seg Nord-Trøndelag i utstrekning. Det er snart ikke mye igjen av Midtøsten. Vi må reversere den utvikling som har funnet sted etter 1948, og som har medført undertrykkelse av Palestinerne. Jeg vil heller ikke utelukke at det kan bli nødvendig med militære virkemidler for å få dette til.

Men ellers er jeg imot.

Trekk norske styrker ut av Afghanistan NÅ! Alle utenlandske styrker må snarest ut av Irak.

Det er godt å kunne støtte palestinerne av hele sitt hjerte. Det er bra de eksisterer, ellers måtte vi ha funnet dem opp. Da jeg var liten hadde vi en kristendomslærer som skulle tre sin fromhet ned over hodet på oss. Det var Jesus og Gud for alle penga. Og jødene, Guds folk. Og Israel naturligvis, det lovede land. Og så var det det onde og det gode. Og det onde, hva var det? Jo, det var oss, faktisk. Vi måtte la oss frelse av det gode, sa læreren; ta imot tilgivelse og holde oss borte fra synd.

Det er så deilig når ting blir snudd på hodet! At det gode blir ondt. Akkurat som i 70-årene da de kirkelige under abortkampen og helvetesdebatten fikk sin velfortjente stigmatisering, og selv ble mørkemenn og de onde. Det har de ennå ikke kommet seg etter. Nå er det ikke grenser for hvor sosialiserte de er blitt. De er blitt korrekte like til det ekstreme. Biskopene reiser til klimakonferanse og alt mulig. Man er mot alt det slemme, som markedsøkonomi, fremmedfrykt og karrikaturtegninger. Man er for alt det trygge, tolerante og veloppdragne, som andre religioner, selvbestemt abort og homofile ekteskap. Ikke kastrer oss på ny, vi er så snille så.

Og ikke minst: For palestinerne! Og nå vil biskopene boikotte Israel.

Så herlig at jødenes Israel, det land Jesus kom fra, selv kan få spille den ondes rolle.

Attpåtil Midtøstens eneste demokrati.

De såkalte gode, my ass. Dette med demokrati har jeg fått opp i halsen. At et land er demokratisk er liksom alfa og omega. Spread out domocracy du liksom. Så vanvittig deilig å se de presumptivt gode stå til knes i problemer. I Irak, i Afghanistan. Og Israel. Bare et land er demokratisk er det greit, tenker de visst.

Min oldefar ble oppdratt til å ha respekt for jøder. Min bestefar likeså. Det var vanlig med en viss meningsutveksling. Men så kom våren 1945. Lås for kjeften. Nå er det like mange jøder samlet i Israel som det var i Hitlers ferieleire.

Ugreit. Men det kan være praktisk. Det gjelder bare å sette delmål. Palestinerne! Takk og pris. There you go! La det aldri bli fred der nede, pisk opp, egg dem til kamp, polarisér, forstå dem i senk så de ikke finner forsoningens dorske vei. Hold konflikten ved like, og finn for all del ikke løsninger. Palestinerne! Det er dem det dreier seg om – palestinerne! – palestinernes lidelser, for å være nøyaktig. Deres avmakt. Palestinerne som nasjon er fratatt sitt land, det lyder fint. La hver rakett fra Hamas bli et symbol på Israels undertrykking og alt det der.

Palestinernes aggresjon er Israels skyld, det er dét. Palestinerne er undertrykt. Palestinske områder er okkupert og isolert av Israel. Israel med sine sju millioner innbyggere sveller utover Midtøsten. Landet har ekspendert langt utover FN’s grenser fra 1948, og nærmer seg Nord-Trøndelag i utstrekning. Muren er feil plassert og så videre. Ja. Det er rette melodi.

Når israelerne ikke vet verken frem eller tilbake, har vi en vakker ramme rundt en hyrdestund med oss selv. Klimaks er når det israelske militære går for langt og vi kan hyle «Overreaksjon! Overreaksjon! Boikott! Boikott!» Ledestjernen lyser så søtt og bærer budet om en liflig avvikling av den jødiske staten.

Israelere! Vil dere ha fred må dere åpne Gazas havner! Ikke kikk oppi containerne! Trekk styrkene ut av Vestbredden! Stopp jødiske bosettinger i palestinske områder! Riv muren! Ikke gå fra konseptet om Hamas-ungdommen hygger seg med hjemmelaget fyrverkeri.

Skal dere få fred da? Vel…nei, bi litt. Først må barn og barnebarn av dem dere fordrev i 1948 få vende tilbake. Fem og en halv million. Litt mindre enn antall jøder i Hitlers ferieleire. Og de må få stemmerett, vel å merke. Stemmerett!

Så blir det ikke lenger en jødisk stat.

Det er det som er gøy.

Det er herlig at noen tør si sannheten så kort og godt som Simonsen og Yssen. Hvis kvinner vil bli likestilte, bør de hverken gifte seg eller få barn. Det er jo rett og slett bare helt sant. Statistikk sier at kvinner som velger å sette nytt liv til verden, bære det frem fra sitt skjød, taper økonomisk på det. De som velger å følge et menneske fra det er spedbarn, og ta del i dets utvikling, se det vokse og forandre seg, kommer dårligere ut på fritidsstatistikkene. Det er bevist. Men det verste er at den livsomspennende oppgave det er å hjelpe et nytt individ gjennom ulike faser så de blir modne voksne, virker direkte negativt på karrièren. Forskning viser at kvinner som deler gleder og sorger med sine barn, gjennomsnittlig tjener mindre enn mennene. Å elske uendelig mye, og så høyt som en bare kan elske sitt eget barn, gjør kvinnen mindre selv-lykkelig. Det er flere ganger målt ved kliniske stikkprøvekontroller. 

For en bortkastet tid å la barna kravle og klatre på deg og leke kongen på haugen på ryggen din! Og hvilken askese er det ikke å vie livet sitt til oppdragelse og grensesetting overfor disse formidable motstanderne!

Det er selve livets storhet, dets veldighet, dets vesentlighet som er selve synderen her, som trykker kvinner ned så de ikke får like fine jobber som mennene. Det må vi få gjort noe med. Da trenger vi flere slåsskjemper som Ingunn Yssen.

Slekt skal følge slekters gang helt til Marie Simonsen. Man bør velge det enkle, rene, maskinelle yrkeslivet. Ikkeno snørr, ikkeno rot, ikkeno gråt, ikkeno brune bleier, ikke bleier i det hele tatt. For en tragedie å ligge på dødsleiet og plutselig erkjenne bittert alle styremøtene du har gått glipp av.

Det er noe flott og befriende sterilt over Yssen og Simonsen. Det er herlig at noen tør tillegge livets ulike verdier dets rette proporsjoner. Vi trenger virkelig noen som kan skille klinten fra hveten og vise oss hvor blinken står, og hvor innertieren sitter. Og hvor det indre av innertieren befinner seg, og da spesielt i infrasfæren av innertierens indre. Og videre innenfor det igjen. Sikt mot det innerste indre, jenter! Innover i mikrokosmos finnes en ny uendelighet.

Ingen grunn til å være redd for oss muslimer. Vi er slett ikke ute etter å ta fra dere deres kultur. Det vi ønsker og krever, er at dere går bare ett lite skritt for vår skyld. At dere gir avkall på ytringsfriheten på ett punkt, og holder opp med karrikaturtegningene av Profeten (Må Allah være med ham). Bare dere ikke krenker vår religion skal dere få ytre dere så mye dere vil. Dere forstår sikkert at respekten for Gud må komme foran alt annet. Noe mer enn det er det ikke.

Bortsett fra dette med hijab. Dere må respektere at kvinner går med hijab, også i politiet, samt i rettsvesenet. At dere hindrer dypt religiøse, blyge, muslimske kvinner å dekke til sitt hår, krenker oss dypt, og avslører en mangel på respekt for vår religion. Det er alt.

Så kan vi lære å finne ut av det med hverandre og leve fredlig side om side. Med respekt for hverandre. Med de fine verdiene dere nordmenn står for, som f. eks. ytringsfrihet. Ja, slik dere hadde i tankene da dere raust åpnet grensene for oss. Dere tenkte nok at det gjalt å vise kjærlighet, forståelse og toleranse overfor folk fra andre kulturer, og at dere da ville få den samme respekt tilbake fra dem.

Jøss da, det er klart det, det er klart det. Det skal dere få. Gjensidig respekt er viktig.

At vi f. eks. kan ha gjensidig respekt for våre respektive helligdager, slik at også vi kan få feire noen av våre viktige dager som offentlige høytidsdager med fri fra jobben. Eid for eksempel. To ganger i året. Og Ramadan. Og Profetens fødselsdag. Og Profetens himmelferd. Ikke mer. Innenfor kristendommen har dere jo juledager, påskedager, pinsedager og hele pakka. Det er ikke mer hokus pokus enn det.

Å tvinge jentene våre til å dusje nakne etter gymtimen velger vi å tolke som ikke helt gjennomtenkt. Det ville jo være mildt sagt merkelig om man skulle hindre ærlige mennesker i å følge sin ærbarhet og blyghet. Jeg tror vi skriver det på den kontoen.

Og kanskje ikke direkte synge kristne salmer i klasserommet. Alle forstår nok hvordan muslimske barn må oppleve en slik situasjon.

Enda verre er det å ikke synge religiøse sanger i det hele tatt. Det er det samme som å lære barna opp til å ignorere Gud, noe som er dypt krengende for enhver muslim.

Så det er egentlig ikke noe annet vi krever. Ut over dette kan vi lære av hverandre. Vi lærer gjerne av dere og av deres kultur. Selv er vi villige til å lære dere om oss selv, også. Vi har mange vakre skikker og holdninger å lære bort. Vi er stolte av den ærbarhet våre muslimske kvinner får lov til å leve under, som typisk vestlige kvinner savner så sårt. Vi kan vise dere hvordan det gjøres. Det er mye som kan bli annerledes hvis man bare dekker seg litt til, og ikke blander kjønnene i utide.

Vi ønsker gjerne å utvise tålmodighet når det gjelder omlegging i landbruket fra svineavl til annet småfe, storfe og fjærfe. Det ufyselig at svinekjøttet tyter imot oss bare vi setter foten inn i en Rimi-butikk. Dere nordmenn må forstå hvor groteskt dette er for oss. Her har vi en utfordring for bøndene, og det stilles store krav til omstilling og fleksibilitet. Det er nok behov for en viss romslighet i en overgangsperiode. I tillegg kan vi bidra med opplysning og kompetanseheving på slakteriene, slik at gode rutiner med å la blodet renne ut av dyret ved slakt innarbeides, og at dyret ikke lider unødvendig.

Ja, det er mye man kan få til hvis man er villig til å se litt på hvordan samfunnet egentlig styres, og hvilke lover samfunnet har. Vi er så heldige at det i koranen er nedfelt en del grunnleggende sannheter som kan gi verdifull veilidning for våre folkevalgte. Det gjelder bare å få øynene opp for dem. Bare slik kan samfunnets lover få hvile trygt på Guds lover, og på den måten representere en lettelse og velsignelse for Storting og Regjering.

Presteskapet må ikke glemmes. Vi er absolutt ikke imot demokrati. Men på sikt blir det en uholdbar situasjon for politikerne å skulle manøvrere i et verdslig kaos, uten et presteskap over seg, som er lydig mot Allah, og som kan skille klinten fra hveten.

Frykten og fordommene overfor pisking og steining er overdrevne og urimelige. Hvor mye verre er det ikke med lange fengselsstraffer der man råtner bort og kaster bort sitt liv, og ikke får sjansen til å ta straffen sin og bli ferdig med det. Tenk så mye mer hederlig det er, hvis en person f. eks. åpent har benektet Profeten, å avslutte saken med 20 piskeslag, fremfor årelange prosesser med fengsel og attføring i en salig og forvirrende blanding.

Steining er og skal være sjelden. Det har meg bekjent kun vært brukt i forbindelse med ekteskapsbrudd og blasfemi. Andre eksempler kan jeg ikke komme på. Halshugging kommer ikke på tale. Da måtte vedkommende i så fall aktivt ha ført krig imot Allah og hans hellige. Et gammelt ordtak sier at økser brukt til halser sløves fortere enn økser brukt til ved. Det er mye sant i det.

Sammen skal vi få orden på Norge. Ingen trenger å være redde.

Karrikaturtegninger er krenkende for oss muslimer. Enda verre er det å krenke Allah selv eller hans Profet (Må Allah være med ham). Det er logisk at den verste krenkelse av Allah er å benekte hans eksistens eller å benekte at Muhammed er hans Profet. Av den grunn er det ikke uten videre greit at man tror på en religion som ikke anerkjenner den store Profeten. Slik respektløshet må imøtegås, det sårer oss og det sårer Allah.

Fullt så ille er ikke drosjesvindel og svart kjøring blant oslodrosjene. Det er full orden på proporsjonene om de samme sjåfører demonstrerer mot Dagbladets karrikaturtegninger.

Hilsen Lars Ahmed Johansen,

leder i Foreningen mot familiehunder